Stokkelia 29. april 2012

iPhone 031_k
I Oslo blåste det friskt fra nordøst om morgenen, men varslene lovet mindre vind ut over dagen. Trykket var ganske høyt (1023 hpa) og himmelen blå – dette var ikke dagen for lubne cumuluser. Østavind byr ikke på mange flymuligheter. Stokkelia har enkel start og landing og muligheten for å kjøre omtrent helt opp. Og til tross for økenavnet «Bøstelia» har jeg så langt bare hatt minneverdige termikkturer her. Derfor seiler dette stedet raskt opp på lista mi når vinden kommer fra Sverige.

Heldigvis fikk jeg med meg Arne S., og til tross for NC-sirkus i Hjartdal myldret det med piloter på start. Et cirrusslør så en stund ut til å dempe festen, men det løste seg heldigvis raskt opp. Som sist gjorde termikken seg gjeldene relativt tidlig. Allerede halv tolv var syklusene merkbare, og ikke lenge etter hang de første vingene høyt over kollen til høyre. Stemningen steg merkbart, brått ville alle ut og på nedre start ble det selvsagt kø. Jeg benyttet derfor anledningen til å prøve den øvre starten. Og det er bare å slå fast at når det er litt tak i startvinden er øvre start langt å foretrekke.

Stokkelia29042012_k_3

Stadig vekk kom det blaff med løft. Jeg startet i en god syklus og kom meg raskt klar av terrenget. På vei bortover langs veien til høyre sveivet jeg over noe med mer energi i og vant 500 meter. Deretter var det enkelt å holde seg oppe, og i over halvannen time kunne jeg gi meg hen til fri og uhemmet skruing over kollene bakenfor start. Termikken ble gradvis bedre, men av og til også mer turbulent enn jeg satte pris på.

Fjorten dager før hadde jeg en viss suksess med et forsøk på å krysse over til Hvittingfoss – mitt første forsøk på distansetur. Det eventyret ga mersmak. Etter å ha reddet meg opp fra lav høyde i dagens største boble satte jeg kursen sørover. På veien over koller og skau hang jeg meg på en driftboble som skulle samme vei. Ikke før jeg kom ut i dalen vest for Hvittingfoss sentrum begynte det å synke igjen. Dette var dagens vendepunkt. Her fant jeg nytt løft, medvind og raust med landingsjorder langs lågen oppover – valget ble enkelt.

Det føltes litt dristig å legge av sted inn over ukjent terreng mutters alene, men samtidig skjerpende – nå var det brått mangt å ta stilling til! Jeg fulgte østsiden av dalen hvor det var mye bart fjell som nå stekte i sola. Jeg fant tre bobler på veien, og det gikk lekende lett frem til rett før Efteløt. Her sank det kraftig og luften var urolig – muligens på grunn av rotor fra østavinden som strøk over dalkanten. Jeg vurderte et øyeblikk muligheten for hang på andre siden av dalen, men slutten på turen kom raskere enn jeg hadde regnet med. Jeg valgte jordet ved siden av Efteløt kirke, men her var lufta alt annet enn salig. Innflyvningen ble akkompagnert av blafrende ører og flere innklapp. Det er stressende å prøve å treffe landingen samtidig som vingen på egen hånd prøver å pakke sammen for dagen. Hundre meter over landing roet det seg. Det var en underlig følelse å stå i en åker et sted jeg aldri har vært før.

Det er grensesprengende å fly på denne måten. Turen satte sporten i et nytt perspektiv for meg – så mye er ennå ugjort under duk og liner. Arne hadde vært så grei å få bragt ned bilen og før jeg nådde riksveien kom han susende. Takk for henting og en flott dag!
StokkeliaRute29042012