Stokkelia 14. april 2012

At denne turen skulle ende opp med å bli en distansetur – min aller første – var på ingen måte opplagt. Værmeldingene var sprikende, og tvilen rådde i Sondres komfortable Passat hvori Inger og jeg var passasjerer. Vi var tidlig ute, men usikre på hvor det ville bli bra, og valgte å starte dagen med en sklitur fra Stokkelia.
Stokkelia vartet opp med sol, litt startvind og usedvanlig mange og blide piloter. De første tok av allerede kl 11. Vi finstuderte deres manøvre, og planene om sklitur ble da raskt avlyst. Her kunne det lønne seg å vente. Etter hvert klarte en og annen å finne noe å holde seg oppe på. Dermed raslet det hektisk i duk og liner på start. Syklusene blafret etter hvert taktfast inn – de var ikke så sterke, men varte lenge.
En ganske betydelig flokk hadde samlet seg i god høyde over kollen ute til høyre da jeg sto klar. Inneværende syklus var godt og vel over da jeg omsider fikk lurt meg ut. Fordi jeg hadde liten fart over kanten, mistet jeg skummelt mye høyde og måtte noen sekunder stirre stivt på rekka med grantrær foran meg. Jeg kom greit over, men i dag var høydemetrene dyre og stemningen sank om bord.
Kjentfolk hadde gitt gode spesifikasjoner på hvor det var mest sannsynlig å finne løft, og jeg styrte målbevisst ut til høyre langs veien. I hårnålssvingen pep det stadig i varioen, men jeg var allerede veldig nære terrenget og kom nærmere tretoppene enn jeg likte i mine forsøk på å redde turen. Dessuten var jeg ikke alene om å raske rundt i krattet der etter det lille naturen hadde å by på, og det ble vanskelig å fokusere.
I sum gikk det mer ned enn opp, og til slutt ga jeg opp og satte kursen mot landing. Jeg krysset et hogstfelt hvor det sto et skur med blikktak – som sannsynligvis var ganske hett. For like overraskende som gledelig steg det noe svakt og puslete opp akkurat her. Da var jeg 150 meter under start og 150 meter over landing, og hadde vanskelig for å tro at det lille puffet var redningen. Men termikken på Stokkelia er ikke som annen termikk – boblene er ganske store selv lavt over terrenget. Jeg klamret meg til den lille flaksen jeg fikk, og til slutt sto jubelen i taket – dvs. høydebegrensningen. Lite smaker som en skikkelig low-save!
Og når man først er kommet opp, er det jo som kjent adskillig enklere å finne mer av godsakene. Startområdet leverte bobler som en kelner i en champagnebar, og det var reneste ‘happy hour’.
Mine følgesvenner hadde sett seg nødt til å lande, og var etter hvert aktive på radioen der de sto nede i åkeren. De ville videre til flysteder med bedre startforhold mens jeg slet med å holde meg under høydebegrensningen. Skulle jeg lande, eller fly rundt her alene – langt hjemmefra og uten bil? Jeg valgte det første, men på vei ned – på samme sted og godt under start – traff jeg atter frøken Hogstfeltboble som smilte og blunket til meg. I et anfall av karakterbrist lot jeg meg igjen lokke med opp til den kjølige luften på 1000 meter. Jeg kunne nesten høre Sondre rasle med bilnøklene sine.
En liten gjeng hadde på dette tidspunkt flydd over til Hvittingfoss og underholdt oss lokale med mye detaljert flyinfo på radioen. Sondre og Inger med bilen lovet å plukke meg opp der hvis jeg virkelig var klar for manndomsprøven. Jeg var i tvil om prosjektet – ikke minst fordi jeg ikke hadde peiling på hvor Hvittingfoss lå i terrenget eller hvor langt det var. Men en og annen på radioen ga meg tips om retningen, og da jeg igjen fikk ei fin boble dro jeg i vei over kollene. Heldigvis fungerte Inger og Sondre som mobile flyveledere langs veien. Jeg skjønte ikke helt hvilken kolle jeg måtte over for å finne Grøtterud, og var ganske forvirret en stund.
Jeg tok ingen sjanser og tok de tre boblene jeg kom over på veien. Da jeg så hvor kort vei det var over ble jeg selvsagt litt flau, men mest av alt veldig fornøyd med å ha fristet skjebnen over ukjent terreng – for første gang.
Skjønte ikke helt hvor i Hvittingsfoss det er ment at man skal lande, men nok en vennlig sjel på radioen guidet meg frem til et svært jorde ved en liten kirke. Der sto Inger og Sondre – det ble selvsagt high-five og hurtig nedpakking. Flydagen var ikke slutt, Eggekollen ventet på oss! Takk til dere begge for tålmodig og hyggelig hentetjeneste!