Stokkelia 29. april 2012

iPhone 031_k
I Oslo blåste det friskt fra nordøst om morgenen, men varslene lovet mindre vind ut over dagen. Trykket var ganske høyt (1023 hpa) og himmelen blå – dette var ikke dagen for lubne cumuluser. Østavind byr ikke på mange flymuligheter. Stokkelia har enkel start og landing og muligheten for å kjøre omtrent helt opp. Og til tross for økenavnet «Bøstelia» har jeg så langt bare hatt minneverdige termikkturer her. Derfor seiler dette stedet raskt opp på lista mi når vinden kommer fra Sverige.

Heldigvis fikk jeg med meg Arne S., og til tross for NC-sirkus i Hjartdal myldret det med piloter på start. Et cirrusslør så en stund ut til å dempe festen, men det løste seg heldigvis raskt opp. Som sist gjorde termikken seg gjeldene relativt tidlig. Allerede halv tolv var syklusene merkbare, og ikke lenge etter hang de første vingene høyt over kollen til høyre. Stemningen steg merkbart, brått ville alle ut og på nedre start ble det selvsagt kø. Jeg benyttet derfor anledningen til å prøve den øvre starten. Og det er bare å slå fast at når det er litt tak i startvinden er øvre start langt å foretrekke.

Stokkelia29042012_k_3

Stadig vekk kom det blaff med løft. Jeg startet i en god syklus og kom meg raskt klar av terrenget. På vei bortover langs veien til høyre sveivet jeg over noe med mer energi i og vant 500 meter. Deretter var det enkelt å holde seg oppe, og i over halvannen time kunne jeg gi meg hen til fri og uhemmet skruing over kollene bakenfor start. Termikken ble gradvis bedre, men av og til også mer turbulent enn jeg satte pris på.

Fjorten dager før hadde jeg en viss suksess med et forsøk på å krysse over til Hvittingfoss – mitt første forsøk på distansetur. Det eventyret ga mersmak. Etter å ha reddet meg opp fra lav høyde i dagens største boble satte jeg kursen sørover. På veien over koller og skau hang jeg meg på en driftboble som skulle samme vei. Ikke før jeg kom ut i dalen vest for Hvittingfoss sentrum begynte det å synke igjen. Dette var dagens vendepunkt. Her fant jeg nytt løft, medvind og raust med landingsjorder langs lågen oppover – valget ble enkelt.

Det føltes litt dristig å legge av sted inn over ukjent terreng mutters alene, men samtidig skjerpende – nå var det brått mangt å ta stilling til! Jeg fulgte østsiden av dalen hvor det var mye bart fjell som nå stekte i sola. Jeg fant tre bobler på veien, og det gikk lekende lett frem til rett før Efteløt. Her sank det kraftig og luften var urolig – muligens på grunn av rotor fra østavinden som strøk over dalkanten. Jeg vurderte et øyeblikk muligheten for hang på andre siden av dalen, men slutten på turen kom raskere enn jeg hadde regnet med. Jeg valgte jordet ved siden av Efteløt kirke, men her var lufta alt annet enn salig. Innflyvningen ble akkompagnert av blafrende ører og flere innklapp. Det er stressende å prøve å treffe landingen samtidig som vingen på egen hånd prøver å pakke sammen for dagen. Hundre meter over landing roet det seg. Det var en underlig følelse å stå i en åker et sted jeg aldri har vært før.

Det er grensesprengende å fly på denne måten. Turen satte sporten i et nytt perspektiv for meg – så mye er ennå ugjort under duk og liner. Arne hadde vært så grei å få bragt ned bilen og før jeg nådde riksveien kom han susende. Takk for henting og en flott dag!
StokkeliaRute29042012

Stokkelia 14. april 2012

At denne turen skulle ende opp med å bli en distansetur – min aller første – var på ingen måte opplagt. Værmeldingene var sprikende, og tvilen rådde i Sondres komfortable Passat hvori Inger og jeg var passasjerer. Vi var tidlig ute, men usikre på hvor det ville bli bra, og valgte å starte dagen med en sklitur fra Stokkelia.
Stokkelia vartet opp med sol, litt startvind og usedvanlig mange og blide piloter. De første tok av allerede kl 11. Vi finstuderte deres manøvre, og planene om sklitur ble da raskt avlyst. Her kunne det lønne seg å vente. Etter hvert klarte en og annen å finne noe å holde seg oppe på. Dermed raslet det hektisk i duk og liner på start. Syklusene blafret etter hvert taktfast inn – de var ikke så sterke, men varte lenge.
En ganske betydelig flokk hadde samlet seg i god høyde over kollen ute til høyre da jeg sto klar. Inneværende syklus var godt og vel over da jeg omsider fikk lurt meg ut. Fordi jeg hadde liten fart over kanten, mistet jeg skummelt mye høyde og måtte noen sekunder stirre stivt på rekka med grantrær foran meg. Jeg kom greit over, men i dag var høydemetrene dyre og stemningen sank om bord.
Kjentfolk hadde gitt gode spesifikasjoner på hvor det var mest sannsynlig å finne løft, og jeg styrte målbevisst ut til høyre langs veien. I hårnålssvingen pep det stadig i varioen, men jeg var allerede veldig nære terrenget og kom nærmere tretoppene enn jeg likte i mine forsøk på å redde turen. Dessuten var jeg ikke alene om å raske rundt i krattet der etter det lille naturen hadde å by på, og det ble vanskelig å fokusere.
I sum gikk det mer ned enn opp, og til slutt ga jeg opp og satte kursen mot landing. Jeg krysset et hogstfelt hvor det sto et skur med blikktak – som sannsynligvis var ganske hett. For like overraskende som gledelig steg det noe svakt og puslete opp akkurat her. Da var jeg 150 meter under start og 150 meter over landing, og hadde vanskelig for å tro at det lille puffet var redningen. Men termikken på Stokkelia er ikke som annen termikk – boblene er ganske store selv lavt over terrenget. Jeg klamret meg til den lille flaksen jeg fikk, og til slutt sto jubelen i taket – dvs. høydebegrensningen. Lite smaker som en skikkelig low-save!
Og når man først er kommet opp, er det jo som kjent adskillig enklere å finne mer av godsakene. Startområdet leverte bobler som en kelner i en champagnebar, og det var reneste ‘happy hour’.
Mine følgesvenner hadde sett seg nødt til å lande, og var etter hvert aktive på radioen der de sto nede i åkeren. De ville videre til flysteder med bedre startforhold mens jeg slet med å holde meg under høydebegrensningen. Skulle jeg lande, eller fly rundt her alene – langt hjemmefra og uten bil? Jeg valgte det første, men på vei ned – på samme sted og godt under start – traff jeg atter frøken Hogstfeltboble som smilte og blunket til meg. I et anfall av karakterbrist lot jeg meg igjen lokke med opp til den kjølige luften på 1000 meter. Jeg kunne nesten høre Sondre rasle med bilnøklene sine.
En liten gjeng hadde på dette tidspunkt flydd over til Hvittingfoss og underholdt oss lokale med mye detaljert flyinfo på radioen. Sondre og Inger med bilen lovet å plukke meg opp der hvis jeg virkelig var klar for manndomsprøven. Jeg var i tvil om prosjektet – ikke minst fordi jeg ikke hadde peiling på hvor Hvittingfoss lå i terrenget eller hvor langt det var. Men en og annen på radioen ga meg tips om retningen, og da jeg igjen fikk ei fin boble dro jeg i vei over kollene. Heldigvis fungerte Inger og Sondre som mobile flyveledere langs veien. Jeg skjønte ikke helt hvilken kolle jeg måtte over for å finne Grøtterud, og var ganske forvirret en stund.
Jeg tok ingen sjanser og tok de tre boblene jeg kom over på veien. Da jeg så hvor kort vei det var over ble jeg selvsagt litt flau, men mest av alt veldig fornøyd med å ha fristet skjebnen over ukjent terreng – for første gang.
Skjønte ikke helt hvor i Hvittingsfoss det er ment at man skal lande, men nok en vennlig sjel på radioen guidet meg frem til et svært jorde ved en liten kirke. Der sto Inger og Sondre – det ble selvsagt high-five og hurtig nedpakking. Flydagen var ikke slutt, Eggekollen ventet på oss! Takk til dere begge for tålmodig og hyggelig hentetjeneste!