Fremhevet innlegg

Ny vinge – Advance Sigma 10.

Advance Sigma 10 (Grey)

Foto: Sondre Naper

Omsider henger jeg under en splitter ny vinge etter fire sesonger og omtrent 350 timer med Ozone Delta 2. Den vingen var jeg veldig fornøyd med, og Delta 3 var først det opplagte valget for meg – uten å vite så mye om den nye modellen. Jeg har ventet på Delta 3 siden 2016. Ozone lanserte den i februar i år, men selv ikke i april kunne de si noe om når de kunne levere min størrelse (Large), bortsett fra at nettsidene deres oppga over 100 dagers leveringstid.

Men jeg ville ikke vente enda en sesong, og det føltes faktisk godt å bruke forbrukermakten og tenke nytt. Til min store glede oppdaget jeg at Streamer i Bergen kunne levere Advance’s rykende ferske Sigma 10 så å si umiddelbart – en vinge med samme sertifiseringsklasse.

Etter nesten 15 timer med Sigma 10 angrer jeg ikke. Etter et par turer i Årvollbakken, tilbrakte jeg de første timene med ny vinge i snille forhold på et velkjent flysted. Gradvis har jeg sluppet meg løs i mer krevende luft – og nå har jeg vært gjennom hele paletten – fra skliturer i stille luft, via laminært hang, svak kveldstermikk, ordentlig termikk og til slutt en kjip leside på Sundvollen(!).

Vingen er mer følsom på styrelinene og snakker mer enn min gamle Delta 2, og etter noen timer i lufta er det lett å sette pris på denne forskjellen. Jeg forstår mer av hva som foregår der oppe, og har mer finkontroll med vingen – vel og merke da jeg omsider skjønte at jeg måtte være litt mer fintfølende med styrelinene.

Delta 2 har lenger bremsevei (det føles i alle fall sånn), og overgangen skapte problemer for meg da jeg første gang skulle starte Sigmaen urolig vind. Jeg var for tung på labbene, og bomstartet tre ganger før jeg omsider kom meg i lufta.

Advance Sigma 10 (Grey)

Foto: Sondre Naper

De neste timene gikk med til å avlære meg mine tunge bremsedrag, og oppdage gleden av den noe mer finstemte og snakkesalige Sigma 10. Dette kommer spesielt til nytte i svakt løft og termikk som ikke er helt A4 – det oppleves som lettere å finne det beste løftet.

Etter noen runder med harde wingovers og mye speedbruk kunne jeg trygt slå meg til ro med at vingen er komfortabelt stabil i pitch- og rollplanet. Med speedbaren inne glir vingen som et olja lyn, og holder stødig kursen og pitchen. Det skjer virkelig noe når man tråkker inn pedalen. Det er selvsagt vanskelig å si noen presist om glidetall og fart. Men jeg var vitne til en liten fartstest mot en splitter ny Delta 3, og den endte med dødt løp.

Det tok fjorten og en halv time før jeg fikk mitt første innklapp. Det var i temmelig turbulent luft på Sundvollen (vinden dreide på turen og kom brått baklengs over åskammen). Innklappet kom ut igjen før jeg rakk å gjøre noe med det selv, og føltes udramatisk.

Sigmaens vingetipper virker bedre trykksatt. De er betryggende faste i urolig luft, og ørene smetter raskt ut igjen – noe jeg ikke kan si om min Delta 2.

En finesse jeg setter stor pris på er speedindikatoren på raiserne. Den viser hvor mange prosent fart man har tråkket og anbefalt pådrag basert på forholdene (synk, termikk og motvind) og hastighetspolaren. Det forenkler i alle fall saken å vite hvor mye speed man har tråkket. Jeg oppdaget etter hvert at jeg tidligere har hatt en tendens til å være for forsiktig med pådraget. Speeden har forøvrig et totrinns-gir slik at den er merkbart lettere på pedalen den første delen av pådraget (3:1-utveksling) – snedig og komfortabelt!

En annen fiffig detalj er fargemerkede raisere som indikerer hvilken side og retning de skal monteres på seletøyet. Lightness 2 har tilsvarende merking på sine karabinkroker. Det gjør førflysjekken enklere, spesielt hvis det er litt hektisk før take-off.

Advance Sigma 10 (Grey)

Foto: Bjørn Henrik Vangstein

Videre er det en stor forbedring at linematerialene er av en type som i liten grad strekker seg eller suger til seg vann (Edelrid Magix Pro). Sigmaen har magnetiske låser på bremsehåndtakene. Det er nytt for meg, og håndtakene har løsnet noen ganger før og etter flyving. Det har skapt litt irritasjon. Det er heldigvis håndtak på C-raiserne.

Med mine forrige vinger var det et lite, men vedvarende problem at styrelinene sakte men sikkert tvinnet seg – ganske enkelt fordi jeg har for vane å vri styrehåndtakene samme vei hver gang jeg griper dem. Advance har løst dette med sviveler på styrehåndtakene. Smart!

Sekken er lett og har høy kvalitet – det synes godt på glidelås, stoff og sømmer. Det skader ikke at materialkvalitet, farger og design er på et høyere nivå enn det Ozone har lagt seg på. Det hele virker mer sobert og gir godfølelsen. Forelskelsen resulterte i at jeg også bestilte Advance’s seletøy Lightness 2 – som fortjener en egen omtale!

Det er lett å konkludere med at Sigma 10 er en morsom, lettflydd , kjapp og delikat vinge. Den føles litt mer eksklusiv en min gamle Delta 2 – det ble omtrent som å gå fra Volkswagen til Audi.

Dette var for øvrig mitt første møte med Streamer – en behagelig opplevelse. De svarte kjapt og informativt på e-post og telefon, strakk seg langt og hadde fornuftige priser. Men det viktigste av alt – de leverte varene raskt; både vinge og sele. Det tror jeg lønner seg i det lange løp.

Dust of the Universe: Ziad Bassils omtale av Advance Sigma 10

Fly Bubble: Advance SIGMA 10 (First Impressions) 5. juni 2017

 

Sundvollen – Lier 3. september 2016

dscf0641

Holsfjorden i retning Sundvollen.

Det er moro når det funker på Sundvollen. Startet ganske tidlig, og fikk en minnerik tur med stadig bedre forhold. Toppet turen med en kort, men veldig morsom distansetur til Lier. Det er ikke alltid kilometerne som avgjør.

Først tre timer med morsom flyving langs et langstrakt hang ispedd termikk. Da vi måtte dra ører over Utøya fikk Sondre den skrudde ideen om å fly bort til Reinhart i Lier. Det er en strekning med mye vann, skog og få landinger. Nølte først, var redd for å møte solgangsbris fra sør på veien. Noe sjekket værstasjonen på Egge for oss. Den viste nordvest, dermed hadde vi ingen unnskyldninger for ikke å prøve.

dscf0618

Vik sett fra litt forbi Kongen.

Det kilte i magen da vi la i vei. Det gikk glatt en stund i medvind og løft, men da vi var kommet til sandtaket så vi firehundre-something på høydemåleren. Heldigvis var bilveien sperret av ras og dermed stengt – den ville egnet seg som nødlanding. Men over sandtaket fikk vi en grei boble, og jordene ved Sylling kom innen rekkevidde. Jubelen gjallet ut over Holsfjorden.

dscf0627

Sondre innenfor Utøya. Begynner å bli klar for å dra på eventyr.

dscf0631

Sondre på hanget.

Fikk mye sidevind og turbulens videre herfra. Det ble litt strevsomt. Fant Reinharts hus etter hvert, og heldigvis var han hjemme. Det var nok av vind fra vest, og det ble en svett oppgave å komme seg ned på anstendig vis. Ikke så mye flyglede akkurat da. Men Reinhart pekte ut et digert jorde, og over radioen geleidet han oss ned før han serverte oss forfriskninger og godsaker. Deretter kjørte han oss til Asker hvor vi møtte Erik og Nate med bilen min. Snakk om service og et herlig flymiljø!

dscf0642

Sylling.

dscf0643

Lierdalen sett fra Sylling.

dscf0647

Omsider er Sondre og jeg trygt nede i Reinharts velstelte hage hvor vi fikk forfriskninger og transport til Asker!

 

Flight statistics
Date                 2016-09-03
Start/finish         09:28:32 - 14:02:07
Duration             4 : 33 : 35
Max./min. height     908 / 85 m
Max. mean/top speed  58 km/h / 61 km/h
Max/min climb rate   1.95 / -2.02 m/s over 60s
Total distance       123.79 km

Tracklog

Espesætrin (Heidalen) – Hundorp tur-retur 5. juni 2016 (90 km 5P, 56 km t/r, 53 km FAI)

Monkey-Biz på vei opp.

Vær og varsler minnet mye om gårsdagens, kanskje et hakk bedre. Ankom sammen med Eirik og Ulrike i hennes fantastiske PG-bil. Folksomt på Espesætrin også i dag. Målet mitt var tur-retur Frya – ganske optimistisk med gårsdagen i tankene.

Flyfolket forbereder dagens tur i strålende vær og flott natur.

Ikke lenge til termikken løsner.

Ulrike og Eirik på start.

Foreløpig litt slapt.

Brukte adskillig kortere tid enn i går på å komme i marsjhøyde. Fant en heldig linje over dalen, og kom høyt inn over Torgeirkampen. Folk dro herfra i alle retninger. Vurderte å følge platået rundt Kvam-svingen, men valgte korteste vei over Teigkampen – som ikke ga noe som helst. Tapte mye høyde, greide knapt å gli over. Slo følge med Fredrik på veien over til Nørdre Høa over Vinstra. Kom selvsagt faretruende lavt inn over skogen, langt under toppen. Fant en boble over en gård oppi lia. Skrudde iherdig, men drev av og kom for langt inn over skogen etter min smak. Antok at turen straks var over, men gjorde et siste forsøk ved å gli rundt hjørnet på solsiden. Lette lavt over lauvskogen og ble belønnet med en durabelig vaskemaskin. Vant raskt høyde i huldertermikk, men ble like raskt spyttet ut og skylt ned igjen. Stress og ergrelse. Kranglet med dette spetakkelet alt for lenge før jeg innså at jeg måtte finne på noe annet. Gled videre til gården ved kanten inn til den trange Kløvdalen. Rufsete nok her også, men mulig å henge med til fin høyde over kollen. Kunne puste normalt og tørke svette. Lettelse.

Fortsatte ufortrødent videre i motvinden. Etappen forbi Harpefoss ble en blåkopi av gårsdagen. Ville bedre oddsen for å kunne klare en retur, og snudde ved Hundorp før Frya. Måtte ta knaus for knaus nedover. Kom lavt tilbake forbi Sødorptunet, og igjen havnet jeg i den samme vaskemaskinen som jeg kranglet med på vei nedover to timer tidligere. Ikke til å tro. Reddet meg opp igjen på samme sted, litt klokere denne gangen.

Men nå begynte det å skje ting i luftlagene. Den ondskapsfulle turbulensen nede i lia hadde latt seg frelse på vei opp mot himmelen. Nå samlet den sine krefter i det godes tjeneste for å gjøre opp for seg. Boblene ble rause og lettskrudde til hele 2200-2300 meter. Kanskje var retur til bilen oppe i Heidalen mulig likevel?

Etter det magre utbyttet over Teigkampen sist, var planen først å følge platået rundt ved Kvam hvorover det nå lå fine skyer. Langt inne på platået fikk jeg øye på en liten prikk mot de store skyene – det var Marek som lå kjempehøyt der inne. Jeg antok at inversjonen hadde løsnet og at jeg hadde gode ting i vente. Fikk enda mer høyde, og kunne ta strake veien til Torgeirkampen i medvind uten å tenke på terreng og skyer.
Kom veldig lavt (ca. 50 m) over den mosekledde toppen. Ikke et pip her. Fortsatte over på lesiden, ante fare og ingen fred. Med rette; ramlet rett inn i en kvass hissigpropp som ble fin som snus høyere oppe og endte på 2600 m. God stemning om bord – skjønte nå at målet ville nås. Heidalsplatået bredte seg ut for mine føtter. Kom over med god margin. Flotte cumuluser i lav sol, umåtelig fristende. Måtte lete litt, men på vestsiden fant jeg dagens flotteste som tok meg fra 1300 m til skybas i omtrent 3400 m. Jeg måtte le, rett og slett. Hadde kommet meg tilbake til bilen, vært i lufta i 5 timer, det var søndag kveld og jeg hadde en lang biltur hjem foran meg. Så hva skal jeg med all denne høyden? Nyte den, selvsagt!

Rondane i det fjerne.

Sjoa.

Jeg surra rundt i to timer til mellom skyene – kom over 3000 meter igjen så sent som halv åtte på kvelden i den fineste silketermikk med utsikt til Rondane, Jotunheimen og Dovre med høye cumuluser i lav kveldssol. Uvirkelig naturromantikk. Opp til Ottadalen, krysset to ganger over Heidalen, og satte kursen mot den flotte Heidalsmuen. Kunne fint ha nådd frem der og returnert, men fikk etter hvert kontakt med Ulrike og Eirik som omtenksomt hadde kjørt bilen min til Sjoa! Derfor snudde jeg og fikk en eviglang sklietappe i svak kveldstermikk i dalen. Forventet en enkel landing ved Shell-stasjonen, men ble overrasket av turbulens og kraftig synk i lav høyde. Måtte finne alternativ landing i hu og hast – en lite gunstig åker, kupert og omgitt av skog med høye trær. Gikk fint.

Landing ved Sjoa – ikke helt der jeg hadde planlagt.

Landing ved Sjoa.

En innholdsrik og uforglemmelig tur som endte opp som en av mine fineste opplevelser under duk og liner. Sliten etter sju timer i termikk, men høy stemning i bilen hjem. Takk til Ulrike og Eirik for billogistikk og hyggelig selskap!

Ikke at det betyr all verden, men satte noen personlige rekorder: FAI-trekant, t/r, flytid og høyde. Mye bevegelsesfrihet, med andre ord.

Flight statistics
Date                 2016-06-05
Start/finish         11:16:07 - 18:18:58
Duration             7 : 02 : 51
Max./min. height     3383 / 300 m
Max. mean/top speed  56 km/h / 61 km/h
Max/min climb rate   5.02 / -3.73 m/s over 60s
Total distance       244.68 km

Dokka-Frya 8. mai 2016 – 80 km (94 km 5p)

Omtrent 50 km fra Dokka. I god høyde over Hafjell – Lillehammer og Mjøsa i sør.

Takk til Javier som tok initiativet til å fly fra Dokka. Dagen så ut til å bli ganske bra, men ikke over alt. Det vil si, her var melderne uenige. Sondre hadde tenkt seg til Hvittingfoss, jeg til Hjartdal, men vi var i tvil. I Hjartdal var det HG-NC og masse PG-piloter. Hvittingfoss hadde vi lite tro på som et distanseutgangspunkt. Der tok vi ettertrykkelig feil. Men Dokka så ikke så ille ut, i alle fall ikke håpløst – hverken på XCskies eller NOAA. Hvordan det ville bli lenger nord sjekket vi ikke så nøye.
Vi lot oss ikke friste til oransje termikk til Hjartdal pga. fare for startkø og mye snø i fjellet. Vi la også mye vekt på at vi aldri hadde flydd på Dokka til tross for at det har blitt flydd veldig langt der – senest sist onsdag (178 km til Sälen).

I alt ble vi seks stykker på start. Javier, Arnan, Sondre, David og Erik. Med sørsørvestlig vind planla vi å krysse platået (heiene) nordøstover til Fåberg nord for Lillehammer – et strekk på ca. 45 km – og så fortsette oppover Gudbrandsdalen så langt det gikk. Vi håpet på solgangsbris fra Mjøsa. Javier hadde med papirkart og vi hadde en fin planleggingsøvelse på start før vi tok av. Vi innså at det var lurt å fly konservativt og samlet fordi det vi antageligvis ikke ville ha skyer å fly etter. Det var det enighet om – i alle fall i ordet. Men det er lettere sagt enn gjort. Vi lagret telefonnumre, og studerte sykluser – og heldigvis begynte det å gro små cumulusdotter på himmelen allerede kl. 11-12.

Dokka ligger for øvrig i et fint område innerst i Randsfjorden. Flystedet (Hogner, eller egentlig Haugner krk.) ligger en mil i luftlinje fra Randsfjorden innover i dalen. Elva som renner i dalen heter Etna. Må ikke forveksles med vulkanen.

Omtrent halv ett kom den første kraftige syklusen, og jeg tok tiden. Seks minutter etter kom neste. Vi kunne følge med på cumulusen som grodde bak oss i takt med syklusen. Veldig moro! Det grodde noen små cumuluser rundt om kring, og fordelen med at de var relativt små og kortlivde var at det var tegn på fersk termikk. Det skulle vise seg å være fordelaktig senere.

Det ble dags. Vinden strøk inn fra høyre (vest), mens startåpningen foran oss lå nede til venstre. Litt fiklete. Gled ut over avlastningen og frem til kanten, det sank en del før den. Rett utenfor fant jeg en boble. Jeg kom ganske raskt opp til 2000 meter. Et par av de andre fløy sammen og fant bedre bobler enn meg. De stakk derfor først og ganske raskt. Jeg ville hente litt mer høyde, men fulgte snart etter dem. Det var lurt. For på det tidspunktet så jeg en fin, liten skygate som strakk seg rakt mot Lillehammer. Det var fortsatt disse små, lave Cu-ene, men det var definitivt løft. De lå i ca. 2600 meter. Jeg kunne også skimte A og E av og til der fremme, og dermed kunne jeg se om de hadde løft eller ikke. Dermed var bare å dure av gårde. Jeg kunne flydd enda fortere, men strategien var å ta det jeg fant – spesielt på en blå dag (som ikke var helt blå nå). Jeg stoppet av og til, plukket litt løft, og holdt meg dermed høyt lenge. Skyene og medvinden hjalp til godt på glidetallet. Maksfart over her ble 70 km/t! Holdt enkelt kursen, perfekt vindretning mot Fåberg. Livet var herlig over her – holdt meg over 2000 meter i ca. 40 minutter. Da jeg nærmet meg Gausdal ble det mindre skyer, jeg kom lavere og brukte mer tid på svakere løft. Skimtet de to foran meg over Hunderfossen, og stakk etter. Der fant jeg ganske bra løft, men måtte gjøre et veivalg.

De andre lå ganske høyt over Hafjellbakkene i Øyer rett øst for meg. Men ruta skulle gå rett nordover via Skjønsbergaksla der Øyerstarten ligger. E og A hadde løft der de var, og det var nok det som avgjorde saken, og jeg styrte mot dem. Men de satte også kursen nordover, og jeg svingte dermed rundt og tok dem igjen på innersvingen. Denne manøveren kostet meg tid og verdifull høyde. I dag ville det vært lurere å dra direkte fordi vi snart møtte motvind og synk. Det var helt katastrofe innimellom. Hadde jeg tatt rake vegen ville jeg hatt mer høyde og kommet klar av det som nå fulgte. Jeg kom lavt inn over fjellryggene ved Øyer, og her var det altså turbulent og lite løft. Jeg forberedte meg på at dette ble endestasjonen, men fant omsider en boble. Den var til gjengjeld kraftig og trang. Trodde den skulle bli redningen, men mistet den like fort som den kom. Turbulent og vanskelig leside, men fikk litt mer å gå på. Jeg lette febrilsk igjen, og fant jeg nok en lesideboble. Den var grusom. Sterk og trang, dermed ble det løse ører og stygge utrop fra piloten. Det var et slit og jeg var nå frustrert. Jeg ville gjerne videre, men var ikke forberedt på at det skulle bli så dårlige forhold allerede her. Kjip vindretning. Jeg klarte likevel å holde denne bobla, og etter at jeg kom litt høyrere ble den stor og jevn. Det gikk rolig opp til over 2000 meter igjen.

Ser nordover fra Hafjell. Øyer rett frem – Tretten bak svingen.

På vei opp passerte to jagerfly. Det var i ca. 1500 meters høyde – samme som jeg var i. Et par km unna. Masse bråk, og jeg ble litt usikker på situasjonen. Men de forsvant for godt. Men nå var det enkelt å velge vei videre. Rett oppover langs dalen forbi Tretten. Jeg la meg lenger inn på platået, ganske høyt. Derfor ble jeg belønnet med litt løft på veien. Problemet nå var sidevind. Jeg drev stadig innover fjellet med snø på mens jeg skrudde ganske fine bobler. Det ble stress, men fordelen var at jeg kom meg fint forbi noen kritiske partier – som f.eks. den store kampen (Kartberget) ved Rolla (en stor kløft som ville vært leside). Jeg styrte mot Djupdalskampen og de fine fjellene der. Også her løsnet det bobler, men avdriften ble for stor bakover det nesten helt flate platået. Til slutt måtte jeg avbryte og sette kursen kontant mot platåkanten. Det var fare for trakteffekt i den trange dalen (Tromsa) som går inn ved Fåvang. Jeg kom over kanten akkurat ved Fåvang, og gled over noen åser, men nå så det litt mørkt ut. Pekte meg ut noen jorder like ved den store veikroa der, men fant en veldig fin boble i 500 meters høyde som jeg klamret meg fast til.

Ringebu til venstre. Venabygd rett frem.

Jeg hadde nå passert 70 km fra Dokka, og målet ble selvsagt 80. Jeg regnet med at det ville være lett å få til hvis denne bobla gikk høyt. Det var selvsagt veldig moro å ta en så flott boble rett over dalbunnen. Kom til over 1500 meter før den stoppet. Satte kursen mot Ringebu, og kom greit forbi der, men nå var det mest svakt termisk hang langs skogkledde åser. Det var litt surt å se at avstanden fra Dokka flatet ut og faktisk ble kortere, altså at jeg fløy i en bue.

Rett før Ringebu (ligger til høyre), Elstad camping nede foran hånden min. Kvitfjell midt i bildet.

Håpet på å komme meg over til Frya-fjellet, men da måtte jeg krysse et åpent parti, og her kom jeg ikke høyt nok. Siktet på et jorde mellom Ringebu og Frya, men over dalbunnen løftet det såpass at jeg kunne lande på et jorde ved siden av Frya flyplass. Krysset over rullebanen og landet pent i en del vind. Nå kom faktisk vinden nedover dalen, og jeg hadde nok hatt problemer med å komme mye lenger uansett.

Over Ringebu – utsikt mot Ringebufjellet.

 

Frya flyplass ble endestasjonen denne gang.

Landet på jordet til venstre i trygg avstand fra flyplassen. Markant motvind her.

Jeg hadde ikke tenkt stort på returen heldigvis. Det ville ikke bidratt til å komme lengst mulig, Rakk faktisk ikke å tenke på returen en gang. Før jeg gikk inn for landing kom Håvard inn på frekvensen. Han sto ved Ringebu der Ulrike hadde landet. Hadde startet fra Øyer. De skulle kjøre til Oslo – for en helt utrolig flaks! Men hellet stoppet ikke der. Erik kunne kjøre bilen min hjem fra Dokka. Det ble en lang dag – men for en dag! Det ble flydd veldig langt på hele Østlandet – både personlige rekorder, flystedsrekorder, norsk og nordiske rekorder – fra Hvittingfoss!

Flight statistics
Date                 2016-05-08
Start/finish         11:09:04 - 15:56:00
Duration             4 : 46 : 56
Max./min. height     2581 / 189 m
Max. mean/top speed  66 km/h / 70 km/h
Max/min climb rate   4.07 / -3.15 m/s over 60s
Total distance       173.65 km

Tracklog

Hjartdal 22. august 2015 (54 km)

Tuddal

Tuddal

Overraskende fin flydag i Telemark. Takk til Eirik som dro meg ut av komfortsonen jeg hadde havnet i etter mange timer med latmannsflyving på Sundvollen og Egge.

Jeg ga ikke Hjartdal de aller beste oddsene. Sprikende varsler. Mer cirrus enn cumulus. Relativt høy trykk. Men på vei til Hjartdal så jeg tydelige tegn (bare cumulus, ingen cirrus) til at dagen kunne bli bedre enn meldt. Notodden flyplass ville ikke gi oss tillatelse til å fly i TIZ-en pga. ferieavvikling! De hadde altså en aktiv TIZ, men ingen kunne betjene den. Hva er poenget? Det er ikke til å tro. Men vinden kom mer fra sør enn varslet, så egentlig kunne de nå bare sitte der alene med den svære boksen sin for vår del.
På start var det nok vind, men ganske udefinerte sykluser. Fin skyutvikling. Det var ingen grunn til å vente. Over start var det ikke mangel på løft, men boblene var vanskelige å følge på grunn av vinden. Mye rot. Drev lavt bakover, og måtte stadig stange fremover igjen. Bortkastet arbeid. Vi skiftet på å ligge høyt og lavt. Her var det bare å stikke uten å vente på hverandre så fort man hadde nok høyde. Det så mer lovende ut innover platået nordover.

Eirik stakk først og forsvant for meg. Mistet radiokontakten.
Jeg ble liggende 20 minutter over toppen og sakte sanke meter for meter til boblene ble bedre. Dro av gårde lenge før skybas, men det løftet litt under skyene, og vinden ga fint skyv. Måtte lete etter mer løft før Tuddal. Etter litt famling kom jeg til skybas for første gang så langt, og resten av ferden over platået var enkel. Staselig utsikt mot Gaustatoppen og Tinnsjå. Dette er et veldig flott område å fly i!

Rjukan

Rjukan

Fikk veldig fin høyde over Ørnenipa. Da ble det lett å krysse over Mælsåsen og styre mot Gausetbygde. Men her forsvant de fine skyene. Planen var å fortsette oppover dalen så langt det bar, men svingte til slutt over til Tessungdalen med sin fristende, blanke og vestvendte dalside. Kom lett over, men der var det ikke annet enn mye dalvind og et stusselig hang å finne.

Tinnsjø

Tinnsjø

Plukket ut et landingsjorde, og da jeg hadde 200 meter igjen, oppdaget jeg Eirik der nede. Jeg hadde jo ikke sett ham siden Hjartdal. At vi begge hadde flydd nordover var jo ingen overraskelse, men at vi skulle ende opp på samme jorde etter fem mil var en relativt stor tilfeldighet.

Eirik pakker i Austbygde

Eirik pakker i Fjærdingen i Austbygde etter en vellykket tur fra Hjartdal.


Første delen av hjemturen ble litt kronglete. Tessungdalen er ikke verdens navle. Lørdag ettermiddag er heller ikke prime-time. Ingen av bøndene stoppet for oss (de kjører jo konsekvent biler med grønne skilter).
Som vanlig var det noen utlendinger som sto for nestekjærligheten (Litauen). De hadde full bil allerede, men da passasjerene satte seg på fanget til hverandre ble det plass. De kjørte oss til Austbygdi. Med hjelp fra fyren på gatekjøkkenet (enda en utlending) fant vi en drosjesjåfør med veldig god tid. Ingen drosjekø i Austbygdi. Forhandlingsviljen var stor, og vi endte opp med en skikkelig raus rabatt på turen helt til Hjartdal. Prøv Tina i Tinn Taxi hvis du lander i dette området. Hun serverer til og med kaldt mineralvann på turen.

Flight statistics
Date                 2015-08-22
Start/finish         11:25:51 - 14:00:13
Duration             2 : 34 : 22
Max./min. height     2232 / 477 m
Max. mean/top speed  63 km/h / 66 km/h
Max/min climb rate   2.33 / -2.63 m/s over 60s
Total distance       98.58 km

Tracklog